Noe av det vi forvaltere liker aller best, er å finne selskaper som er eksponert mot såkalt strukturell tilvekst. Enkelt forklart er dette vekst som varer lenge og hele tiden gjør kaken større. Motsetningen er konjunkturell vekst som kan sammenliknes med en ballong som blåses opp med jevne mellomrom, men hvor også luften i lengre perioder siger ut igjen.
Det er mange typer strukturell vekst som er superinteressant å få eksponering mot; energieffektivisering, helse, infrastruktur, transport og produktivitetsforbedringer for å nevne noen.
Produktivitetsforbedringer er en av de aller viktigste. En av de aller viktigste driverne bak produktivitetsforbedringer, er bruken av ny teknologi. Fellesnevneren er at ting gjøres billigere, bedre og enklere for brukerne. Noen ganger i små steg – andre ganger revolusjonerende for menneskeheten og måten vi lever og jobber på. Både privat og på jobb.
Det er lett å tenke fysiske produkter som iPhone, men bak det fysiske produktet skjuler det seg også programvare som får det hele til å fungere. Og bak programvaren skjuler det seg igjen elektroniske komponenter som får programvaren til å fungere. Mer om det senere.
Landkreditt Utbytte har to selskaper som er tatt inn fordi vi vil kapitalisere på den strukturelle tilveksten innenfor digitalisering, Bouvet og Atea.
Bouvet kommer mer fra konsulentsiden og utvikler systemer og programvare for en rekke ulike selskaper og organisasjoner. Atea kommer mer fra teknologisiden og jobber med salg og integrasjon av hardware og software. De to selskapene har visse fellestrekk. Begge binder for eksempel lite kapital og begge har det offentlige som store kunder på rammeavtaler.
Single spot of failure
Så langt er man fascinert. Men det er noen sider ved teknologiutviklingen som får en til å stoppe opp og tenke. Diskusjonen knyttet til hvordan kunstig intelligens vil endre verden skal jeg ikke rote meg inn i. Den pågår for fullt i det offentlige rom, spesielt etter at ChatGPT har tatt verden med storm.
La oss heller gå tilbake til innledningen. «SPOF» eller «single spot of failure” er et begrep som setter søkelys på den store konsentrasjonsrisikoen som er knyttet til muligheten for at noe dramatisk skjer med visse enkeltselskaper eller fysiske installasjoner. Spesielt hvis de har blitt for dominerende innenfor sin industri. Skjer det noe med disse – stopper alt opp.
Konsentrasjonsrisikoen er påtakelig i bakerste ledd i verdikjeden knyttet til verdens teknologiutvikling. Stadig mer kompleksitet og store datamengder krever mikroprosessorer i bunn som klarer av dette – og det skal gå raskere og raskere.
Spennende, fascinerende - eller skummelt?
Mye av denne utviklingen er knyttet opp mot tre børsnoterte selskaper. Verdens mest avanserte prosessorer utvikles av selskapet Nvidia. De aller mest avanserte maskinene for produksjon av disse mikroprosessorene lages av det nederlandske selskapet ASML. 90 prosent av de mest avanserte logiske mikroprosessorene i verden produseres på Taiwan av selskapet TSMC (hørte jeg vepsebolet internasjonal geopolitikk rundt Kina og Taiwans uavhengighet?). Stopp eller store tilbakeslag hos disse setter verden på vent.
Nicolai Tangen intervjuer i podcast-serien In Good Company en rekke sentrale næringslivsledere. Jeg anbefaler å gå inn og høre på intervjuet han hadde med grunnleggeren og sjefen i Nvidia, Jensen Huang. Sjekk også ut Chris Miller’s bok Chip War.
Spennende, fascinerende og/eller skremmende? Både og, vil jeg si.
