Landbruket har kjempet fram likestilling slik at jenter og gutter har lik odelsrett. Dette er gjort ut fra en tanke om at odelsrett er et gode. Men det samme landbruksmiljøet har hatt mindre tanke for de som opplever at odelsretten skaper en forventning de ikke klarer å oppfylle.
Førstevalg og forventning
I en kommentar i avisen Vårt land beskrev journalisten Maria Lavik i sommer sin opplevelse av å være den med best odelsrett. Hun har vokst opp på gården Lavik i Eksingedalen, et bruk hvor gården har vært i slekta i sytten generasjoner.
Maria har tre yngre brødre. Hvis odelsloven fortsatt var slik den var før 1974, ville de tre brødrene hatt valget foran henne. Likestillingskampen har gitt barna rett etter alder. Dermed er det Maria som har førstvalget.
Smaken av et annet liv
Maria forteller om en gård i endring hvor sauetråkkene har grodd igjen og skogen blir tettere.
– Foreldra mine selde sauene våre for ti år sidan. Dagen dei rundt to hundre sauene gjekk inn i livdyrbilen, markerte eit vendepunkt for familien min. Det blei stilt i fjøsen.
– Sommarferien vart til ordentleg ferie, ikkje dagar der me ungane gjekk inne i siloen og kasta på gras medan far min fekk vondt i nakken av å køyra forhaustar. Foreldra mine fekk fri på kveldstid og i helgene.
Skamfølelsen
Som mange andre valgte Maria å flytte til byen for å ta utdanning og senere jobb. Som mange andre fører disse livsvalgene til at det ikke er aktuelt å ta over gården. Men da dukker skamfølesen opp:
– Eg vil kalla det odelsskam. Den skamma me ber på, me som ikkje tek over ein gard som har gått i generasjonar i slekta. Me som vel eit meir behageleg og privilegert liv.
Odelsbarnas dillemma
Min erfaring som rådgiver ved eierskifter er at at odelsretten ikke alltid løser en utfordring for foreldrene, men kan skape nye. Odelsretten har vært en beskyttelse mot omverdenen, noe som etter hvert også har mindre effekt. Innad i familien blir retten fortsatt i stor grad lagt til grunn.
I tillegg til Maria Laviks erfaring møter vi ungeflokker hvor ingen ønsker å overta. Eldste barn har sagt nei takk og lar valget gå videre. Det presenteres som et tibud til yngre søsken. Men ikke sjelden hører vi at yngste barn i ungeflokken sier at hvis ingen av de andre overtar, vil minstemann ta ansvar og overta slik at gården ikke går ut av familien. Ansvaret er flyttet fra den med best odelsrett til den som er sist i rekkefølgen.
Vi møter også unge par, godt etablert i byen med barn. Det nærmer seg at eldste barn skal begynne på skolen. Tiden er kommet for de store valgene: Hvor skal barna vokse opp? Odelsjenta eller odelsgutten i parforholdet tror at de har vært klare på at på et tidspunkt skal vi flytte hjem og overta gården. Men den andre i parforholdet, som oftest ikke har samme bakgrunn, har ikke oppfattet at odelsforventningen er så sterk. Vi ser at det skaper utfordringer i parforholdet.
